OM FORBUD MOT KRIG
Til slutten av Første Verdenskrig, for å ty til bruk av væpnet makt var anses ikke som en ulovlig handling, men som en akseptabel måte å bilegge tvister.

I 1919, den Pakt som folkeforbundet, og i 1928, Paris-Traktaten (den Briand-Kellogg-Pakten) forsøkte å forby krig. Vedtatt av de Forente Nasjoners Charter i 1945 bekreftet trenden: «medlemmene i Organisasjonen skal avholde seg, i deres internasjonale forbindelser, fra å ty til trussel om eller bruk av makt …,»Men, FN-Charteret opprettholder Staters rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar i respons til aggresjon av en annen Stat (eller gruppe av Stater). FNS sikkerhetsråd, handle på grunnlag av Kapittel VII i Charteret, kan også bestemme seg for å ty til kollektiv bruk av makt i respons til en trussel mot freden, en bryter freden eller en handling av aggresjon.,

IHR OG «ANSVAR for Å BESKYTTE’
Den Globale Senter for Ansvaret for å Beskytte ble satt opp i 2008; det spiller en viktig rolle i å utvikle og fremme konseptet «ansvar for å beskytte’ (R2P), som definerer det som følger:

«ansvar for å beskytte er et prinsipp som søker å sikre at det internasjonale samfunnet aldri igjen unnlater å handle i møte med folkemord og andre grove former for menneskerettighetene., «R2P», som det vanligvis forkortet, ble vedtatt av stats-og regjeringssjefene i Verden-Toppmøtet i 2005 sitter som de Forente Nasjoners generalforsamling. Prinsippet innebærer for det første at stater har en forpliktelse til å beskytte sine borgere fra masse overgrepene, og for det andre, at det internasjonale samfunnet skal hjelpe dem i å gjøre dette; og, for det tredje, som, hvis den aktuelle stat unnlater å handle på riktig måte, ansvaret for å gjøre det faller til det større samfunn av stater., R2P bør forstås som et høytidelig løfte laget av ledere i alle land til alle menn og kvinner truet av masse grusomhetene.»

konseptet av R2P innebærer at dersom en Stat åpenbart ikke klarer å overholde sin forpliktelse til å beskytte sin befolkning fra fire bestemt forbrytelser – folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten – det internasjonale samfunnet har et ansvar for å gjennomføre felles tiltak for å beskytte mennesker i spørsmålet., Slike tiltak kan ta ulike former: diplomati, humanitær tiltak eller andre fredelige midler, det kan også, som en siste utvei, innebærer bruk av makt, men bare etter at FNS sikkerhetsråd autorisasjon. Selv om R2P er noen ganger referert til som en «emerging norm,» det er ikke en juridisk bindende forpliktelse å begå internasjonale samfunnet, men et politisk instrument.

IHR gir ingen slike grunnlag for legalisering eller legitimerer de ty til makt i internasjonale forhold. Heller ikke det forbyr Stater fra å bruke makt for humanitære formål., Lovligheten av bruk av væpnet makt i internasjonale forhold er bestemt utelukkende under jus ad bellum. Det bør imidlertid bemerkes at begrunnelsen underliggende R2P og plikten til å sikre respekt for IHR er beslektet, til den grad at de vektlegger det internasjonale samfunnets ansvar for å sikre respekt for IHR og for å hindre at IHR brudd, inkludert krigsforbrytelser og andre internasjonale forbrytelser., Bruk av makt i R2P sammenheng kan også bli ansett som en av de former for felles handling med de Forente Nasjoner som er uttrykkelig nevnt i Artikkel 89 av Protokollen jeg av 8. juni 1977 tillegg til Genève-Konvensjonene (tilleggsprotokoll), som sier at «i tilfeller av grove brudd på Konvensjoner eller av denne Protokollen, de Høye Kontraherende Parter forplikter seg til å handle, i fellesskap eller hver for seg, i samarbeid med de Forente Nasjoner, og i samsvar med de Forente Nasjoners Charter.,»

ICRC, i samsvar med det Grunnleggende Prinsippet om nøytralitet, er verken for eller mot R2P militære intervensjoner. Det uttrykker ingen mening om de tiltak som er foretatt av det internasjonale samfunnet til å sikre respekt for IHR. Det er fortsatt dette avgjørende punktet, men: enhver bruk av makt på grunnlag av R2P og/eller plikten til å sikre respekt for IHR må være i samsvar med de relevante forpliktelser under IHR og lover om menneskerettigheter. Med andre ord, Stater eller internasjonale organisasjoner som deltar i væpnede konflikter innenfor rammen av en R2P drift må respektere IHR til alle tider.,